Av Jonas Bakkeli Eide
Cixin Lius Trelegemeproblemet, først publisert som «Trekropp» (sān tǐ) i 2008, er det desidert mest innflytelsesrike verket innenfor den «nye bølgen» av kinesisk sci-fi – og det eneste med noen særlig grad av kommersiell suksess [Dao 2019]. På sett og vis kan boka (eller serien, da Trelegemeproblemet er den første boka i Minner om jordas fortid) forstås som en del av det nye bildet av Kina: ikke lenger et tilbakestående, fanatisk ideologisk kommunistregime, men en pragmatisk og fremtidstro teknostormakt med drømmer om kvantekomputering og månebaser.
Denne fremstillingen kan gir inntrykk av at Lius bok er en noe tungrodd, men tematisk lett, eventyrfortelling, en hi-fi sci-fi à la Jules Verne. Dette er imidlertid ikke sant. Cixin Liu bærer preg av en dobbelthet, en kombinasjon av elegant lek med matematiske, metafysiske og metamatematiske idéer og lidenskapelig politisk engasjement. Trelegemeproblemet er minst like preget av kulturrevolusjonen som den er av Henri Poincarés studier i himmelmekanikk. Det er nettopp der hvor disse to sidene av boka møtes – der kaosteori omfavner både matematikkens essens og menneskets åk – at Lius estetiske visjon skinner klarest.
Kulturrevolusjonens arr
“The Cultural Revolution appears because it’s essential to the plot,” Liu Cixin told me during a Skype interview through an interpreter. “The protagonist needs to have total despair in humanity” – Intervju med Alexandra Alter, 3. Desember 2019
Fortellingen starter med en scene fra kulturrevolusjonen i 1967, hvor den unge Ye Wenjie ser faren sin, Ye Zhetai, slås ihjel. Farens forbrytelse er å ha undervist Einsteins «reaksjonære og borgerlige» relativitetsteori, i kraft av sin stilling som fysikkprofessor. Bare navnet på teorien er suspekt, da dette angivelig benekter den universalistiske karakteren ved den marxist-leninistiske filosofi (dette fordi en fysikk bygget på relativitet «fornekter naturens iboende dialektikk»). Minst like traumatiserende er det for den unge Wenjie å se sin egen mor, fysikeren Shao Lin, fordømme ektemannen for å redde sitt eget skinn. I en annen del av Beijing blir hennes søster skutt i en gatekamp mellom Den røde union og Brigaden av den tjueåttende april, to fløyer av kommunistpartiet – den samme søsteren som hadde angitt faren som kontrarevolusjonær. Dette er Kina under «galskapens år».
I etterkant av henrettelsen blir Ye Wenjie rekruttert til den mystiske militærinstallasjonen Røde kyst, hvis formål er å oppnå kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. Her kommer hun i kontakt med planeten Trisolaris. I sin avsky for barbariet hun har gjennomlevd – den politiske katastrofen under kulturrevolusjonen, men også den økologiske katastrofen som har fulgt Kinas intense industrialisering – lover Wenjie i hemmelighet å hjelpe Trisolaris med å erobre jorda. Til gjengjeld ber hun dem å reformere den menneskelige sivilisasjon, om nødvendig ved hjelp av vold. Vi ser Wenjies «fullstendige fortvilelse over menneskeheten», grunnet både i kulturrevolusjonens og industrialismens destruktivitet. Trisolaris blir hennes håp for menneskehetens frelse.
Trelegemeproblemet: matematikk, kaosteori og romvesener
Tittelen på boka refererer altså til den utenomjordiske sivilisasjonen «Trisolaris». Planeten Trisolaris eksisterer i en noe fiksjonalisert versjon av det virkelige solsystemet Alpha Centauri, vår egen kosmiske nabo. Tittelens primære betydning, derimot, sikter til den matematisk-filosofiske kjernen i boka. «Trelegemeproblemet» er navnet på det matematiske problemet med å modellere bevegelsene til tre legemer (f.eks måner, planeter) hvor hvert legeme tiltrekkes av de to andres gravitasjonskraft. Til tross for at det har blitt oppdaget en rekke stabile løsninger, vil de fleste startvilkår – altså legemenes opprinnelige posisjon i forhold til hverandre – lede til kaotiske (dvs. uforutsigbare) bevegelsesmønstre.
Dette matematiske problemet er det den Trisolarisiske sivilisasjonen står overfor. Planeten deres er fanget i bane mellom tre soler, noe som leder til kaotiske klimatiske forhold: historien deres skifter mellom «stabile æraer» og «kaosæraer», alt etter posisjonen til planeten i forhold til solene. I boka møter vi på en rekke ulike astronomiske modeller Trisolaris har utviklet med mål om å kunne forutsi sin klimatiske fremtid. Til tross for en rekke stadig mer sofistikerte forsøk på å løse trelegemeproblemet lykkes Trisolaris aldri, og sivilisasjonen rammes i løpet av boka av en rekke ødeleggende klimakatastrofer. Denne vanskjebnen blir grunnlaget for Cixin Lius tilnærming til vitenskapsfilosofien. Finnes det nødvendige lover i naturen, eller er alle tilsynelatende lover kun formaliseringer av lokale mønstre? Hvordan kan vi vite om en gitt vitenskapelig modell svarer til universelle forhold, eller kun reflekterer et historisk hendelsesforløp?
Lovmessighet og lidenskap, vitenskapsfilosofi og politikk
Gjennom en slik lesning møtes de vitenskapsfilosofiske og de politiske temaene i boka. Kulturrevolusjonen står fortsatt som ett av mange kollektive traumer i moderne kinesisk historie. Det er ikke bare volden og ødeleggelsene som er grunnen til at den har satt så dype spor, men også dens fanatisme, dens angrep på tradisjon som sådan. De harde forholdene den Trisolarisiske sivilisasjonen eksisterer i har gjort innbyggerne harde, brutale. Det klimatiske kaoset som stadig bryter løs har slitt ned det humane i deres kultur, samfunnsansvar og moralitet krever en grad av tillit – både til medborgere og til omverdenen. På Trisolaris har moralen gått til grunne under den konstante trusselen om undergang.
Selv i bokas harde matematiske kjerne dreier den seg altså om kulturrevolusjonen, og om hva det gjør med mennesker å måtte leve under et fullstendig irrasjonelt, ideologisk drevet regime. Under kulturrevolusjonen ble ungdommen mobilisert i kamp mot alt som fantes av tradisjon: de angrep ikke bare sine foreldre og lærere, men også alle monumenter de kunne finne over kinesisk historie. Historiens stabile mønster ble slått i ubalanse, likevekten ble forrykt, og den ble byttet ut med et kaotisk system hvor det ikke gjelder å skape, men kun å overleve. Det oppstod en menneskeskapt «kaosæra».
I denne tolkningen fremstår Cixin Liu som en konservativ forfatter av Joseph de Maistres pessimistiske slag. Joseph de Maistre (1753-1821) var en savoyisk diplomat og skribent, mest kjent for sin kraftige fordømmelse av den franske revolusjonen. Han argumenterte for at politisk og religiøs makt burde forenes i pavens hender, da han mente absolutt autoritet var nødvendig for å hindre samfunnet fra å rive seg selv i stykker. Han anses ofte som gudfaren til politisk reaksjonisme som ideologi. På sett og vis kan Ye Wenjie tolkes som en reaksjonær av denne typen: hun er ikke kun frastøtt av kulturrevolusjonens barbari, men også av moderniteten som sådan. Samfunnet hun ser rundt seg er på den ene siden villig til å rive ned sitt eget fundament for abstrakte ideers skyld, samtidig som det legger naturen øde i sin jakt på profitt. Kynisk grådighet og selvdestruktiv fanatisme blir de to sidene av modernitetens mynt. Slik Joseph de Maistre sverget til den katolske kirkens absolutte autoritet ikke fordi kirken var god men fordi menneskeheten var ond, sverger Ye Wenjie lojalitet til Trisolaris og deres militarisme, i håp om at deres makt kan holde menneskets umoral i sjakk.
Om møtet med den andre, og Kinas kompliserte forhold til historien
Det virker naturlig å tenke at Liu sympatiserer med Wenjie – om ikke med misantropien hennes, så i hvert fall med hennes frustrasjon over samfunnet rundt seg. Det er først mot slutten av boka at vi får et innblikk i den Trisolariske sivilisasjonen, og forstår hvor grusomme planene deres for jorda er. De er ikke redningsmenn, men et kynisk og voldelig folk som planlegger å underlegge seg menneskeheten, som den selv har underlagt seg sin omverden.
Boka kan på sett og vis leses som en historisk allegori. Menneskeheten er her det tidlige nittenhundretallets Kina: underutviklet, preget av utnyttelse, vold og urettferdighet. Ye Wenjie står for den unge intelligentsiaen som i avsky for samfunnet de har vokst opp i kaster om seg etter en løsning, en frelser utenfra. Det de finner er kommunismen, dens løfte om frihet og en slutt på menneskets utnyttelse av mennesket, men til tross for deres vakre visjon viser kommunistpartiet seg å være enda en utnytter, og en ny bølge barbari og umenneskelighet følger. Det som på avstand fremstod som en ny type samfunn, viser seg på nært hold å være enda verre enn det gamle. Drømmen om et bedre samfunn leder dermed til kulturrevolusjonens galskap.
Under lesningen lurte jeg ofte på hvordan en slik bok kunne slippe gjennom sensuren – eller eventuelt hva slags subtiliteter den opprinnelige versjonen rommet som oversetteren har stått fri til å gjøre eksplisitt.[2] Samtidig har science fiction tradisjonelt unngått autoritetens blikk – fra de franske salongene på 1700-tallet, hvor kvinnelige forfattere appellerte til overjordiske krefter som en implisitt utfordrer mot eneveldets patriarkalske makt, til Stanislaw Lem og Strugatskij-brødrene i østblokken, som brukte radikalt fremmedartede verdener som en reduktio ad absurdum mot firkantet ideologisk dogma [Zipes 2001]. Lius bok har et lignende kritisk blikk: han angriper ikke bare Kinas autokratiske regime, men også industrisamfunnets plyndring av naturen. Også fortellingens matematiske funderinger fungerer som en slags fordekt samfunnskritikk. På samme måte som Trisolaris klimatiske katastrofer har gjort deres sivilisasjon krigersk og brutal, har det moderne Kinas kaotiske historie hardnet landet.
Samtidig har boka en mørkere side. Ye Wenjies nihilisme, som etterhvert utvikler seg til en reaksjonær hengivelse til Trisolaris’ autoritet, vekker forstyrrende assosiasjoner til fascismen. I Lius dystre fortelling er verden preget av usikkerhet, og kaoset truer til enhver tid med å overvelde mennesket, enten i form av politisk fanatisme eller klimatisk katastrofe. Det eneste håpet som tilbys er trygghet under en sterk leder – selv om denne tryggheten viser seg å være falsk. Det er grunn til å ta Cixin Lius forstyrrede figur Ye Wenjie på alvor: i henne ser vi hvilken desperasjon politisk og metafysisk utrygghet kan lede til.
Litteratur
Alter, Alexandra [2019]. How Chinese Sci-Fi Conquered America. The New York Times Magazine 03.12.19. https://www.nytimes.com/2019/12/03/magazine/ken-liu-three-body-problem-chinese-science-fiction.html[sjekket: 21.05.20].
Dao, Fei [2019]. Science Fiction: Embarrassing No More. Liu, Ken [red.]. Broken Stars: Contemporary Chinese Science Fiction in Translation. London: Tor Books: 463-80.
Liu, Cixin; Liu, Ken [oversetter] [2014]. The Three-Body Problem. London: Head of Zeus Ltd.
Zipes, Jack [2001]. Cross-cultural Connections and the Contamination of the Classical Fairy Tale. Jack Zipes. [red.]. The Great Fairy Tale Tradition: from Straparola and Basile to the Brothers Grimm. London: Norton Critical Editions: 845-69.
[1] Tittelen er hentet fra side 3 i den engelske utgaven av Lius bok. Oversettelsen er min.
[2] Ifølge det tidligere siterte intervjuet i New York Times er scenen fra kulturrevolusjonen i den kinesiske utgaven gjemt bort i midten av boka, for å unngå mistenksomhet fra myndighetene. Liu selv anser derfor den engelske utgaven som «mer oppriktig», da denne åpner med kulturrevolusjonen.
