Av Vigdis Evang

Det finnes bare én by.

Når du drar til Roma, kommer du fram to ganger. Først lander du på Fiumicino, som er nøyaktig like pregløs og uspiselig som andre flyplasser. Dette er skuffelsen, oppdagelsen av at Roma er fanget i nåtiden og bare kan nås gjennom sikkerhetskontroller og taxfree-butikker. Hotellinnsjekking, bagasje og andre nødvendigheter kommer kanskje i veien før du kommer så langt som ankomst nummer to – Porta del Popolo.

Dro du aldri til Porta del Popolo? Da har du ikke besøkt Roma. Ikke på ordentlig.

Porta del Popolo er pilegrimenes port. Den er stor, barokk og kronet av et våpenskjold med seks fjell og en stjerne. Dette er Chigi-familiens tegn. Når du er i Roma, kan du lære deg å lese hvilken storfamilie som har signert akkurat det bygget du står overfor. Eika, bien, medisinkulene, della Rovere, Barberini, Medici. Fjellene og stjernen på Porta del Popolo er forresten Berninis verk, sammen med resten av fasaden. Pave Aleksander VII, født Fabio Chigi, satte i gang restaurasjonsarbeider på porten fordi Sveriges dronning Kristina skulle komme til Roma etter å ha omvendt seg fra protestantisme til katolisisme – et virkelig PR-scoop for både pave og kirke. På fasaden finner vi en innskrift: FELICI FAUSTOQ INGRESSUI – måtte ankomsten gi lykke og glede.

En annen by ville kanskje ha plassert denne hilsenen på utsiden av porten, slik at de ankommende kunne se den på vei inn. Men det finnes bare én by. Hilsenen står på innsiden.

Når du snur deg vekk fra pavens gamle lykkeønskning og ser mot byen, blir du slått av en umulighet. På høyre side står det en vakker kirke i barokk stil. På venstre side står den samme kirken. Mellom dem kan du se begynnelsen på en gate. Dette er tvillingkirkene Santa Maria og Santa Maria, og gaten mellom dem er Via del Corso. Det er hit du skal.

Fordi ingen av oss moderne mennesker noensinne har vært i en god gammeldags by, forstår vi ikke hvor imponerende lang og bred Corsoen egentlig er. Vi lever i byråkratenes og asfaltens tidsalder. For oss er ti meter smalt og 1,5 kilometer kort. Men denne gaten er mer enn to tusen to hundre år gammel. Deb er eldre enn keiserne, og mye eldre enn sentralisert byplanlegging. På denne tiden, 200 år før vår tidsregning, var det gjerne rike familier som tok på seg å bygge veier. Slik fikk de heder og ære, og sikret at ingen noensinne ville glemme familiens navn. Gaius Flaminius het mannen som påtok seg å bygge en vei fra Roma til Adriaterhavet, og derfor pleide Corsoen å hete Via Flaminia. Du vet du aldri vil få til noe så vellykket som Gaius Flaminius og hans to tusen tohundre år gamle vei. Hvem vil huske deg om to tusen år? Du lar deg imponere.

Rette gater fantes ikke i romertidens Roma, og i hvert fall ikke i middelalderens Roma. Unntatt Corsoen, som ble bygget før det var noe særlig som kunne komme i veien for den. Det var kun senere, under keiserne, at byen tok igjen den brede, rette veien. Augustus plasserte mausoleet sitt her, og senere skulle Den skandinaviske foreningen plassere sine lokaler ved siden av Augustus’ mausoleum. Har du i likhet med de gamle skandinaviske foreningsmedlemmene allerede hjemlengsel mens du vandrer nedover Corsoen, kan du stikke innom kirken San Carlo. Her har Hellig Olav et lite kapell. Jeg minner om at du må huske å dekke skuldrene før du går inn i kirken, for presten i San Carlo er rimelig skarp til å irettesette, fant jeg ut.

Hva ser du i Corsoen? Alt. Chigienes palass, med fjellene og stjernen. Uforsvarlig oppførsel i trafikken. Brave turister prøver seg med barnevogn. Shoppingmuligheter. Skjeggete menn som selger ristede kastanjer. Søylen med relieffene som viser keiser Marcus Aurelius’ mange triumfer. (Stakkars Marcus gikk til krig av ren plikt, egentlig ville han bli filosof.) Det utrolige portrettet Velasquez malte av pave Innocens X henger i Doria Pamfili-galleriet – og er det sant at ordet galleri først ble brukt om kunstutstillinger her? Er det sant at pavens søster Olimpias navn på grunn av henne ble knyttet til prostitusjon, slik at Édouard Manets sjokkerende portrett fra 1865 fikk det samme navnet århundrer senere?

1,5 kilometer går raskt unna. Du nærmer deg Piazza Venezia, byens store knutepunkt. Her finnes alt – det store Vittorio Emmanuele-monumentet i hvit marmor, Kapitolhøyden, Michelangelos mesterlige renessansepalass og uforsvarlig mye trafikk. Når de store fugleflokkene kommer til byen må turistene, i tillegg til biler og motorsykler, passe seg for skiten som hagler ned fra pinjetrærne. Du belager deg på at du ikke får sett alt som er å se her.

Fra Piazza Venezia strekker Via dei Fori Imperiali seg i retning Colosseum. Her sto en gang Mussolini med hakken i hånden og startet nedrivingen av middelalderhusene som myldret over plassen. Med ett skulle det gamle bort, slik at det enda eldre – keisernes monumenter til sin egen storhet – kunne komme frem i lyset. Og midt imellom, gjennom de gamle monumentene, ville Mussonline ha en gate så bred at til og med vi moderne håpløsheter forstår hvor bred den er. Ingen andre enn Mussolini kunne ha gjennomført Via de Fori Imperali – eller Via dell’Impero, som Mussoloni kalte den. Prosjektet er enhver arkeologs mareritt: fjerne middelalderbebyggelsen og hardhent grave seg ned til keisertiden, for så å bygge en vei midt gjennom klenodiene – huff! (Jeg tenkte lenge at arkeologenes redselsskrik var grunnen til at Romas tredje metrolinje aldri blir noe av, men det viser seg at dette har med mafiaen å gjøre.)

Du nærmer deg Colosseum. Nå har du sett to brede, rette gater: Corsoen og Via dei Fori Imeriali. Den ene er bred og rett fordi den ble bygd før det var noe særlig by der som kunne komme i veien. Den andre er bred og rett fordi en mektig mann ville imponere med hvor dyktig han var til å løfte det gamle inn i det nye. Slik er byen. Det trivelige, upretensiøse flertallet lager helst et trivelig, upretensiøst kaos. De få arrogante og mektige trekker rette linjer på kartet og får viljen sin gjennom. De få prøver kanskje å få litt orden på de mange med alle de rette strekene sine, eller ved å rydde vekk rotete middelalderhus som kommer i veien. Ofte har de rike få råd til geniale kunstnere også. De mange slutter raskt å la seg imponere, og begynner å selge juggel på fortauet foran de mest imponerende praktbyggene.

Det er derfor du er i Roma. Nå står du foran Colosseum, svett og overveldet av inntrykk, mens noen tilbyr å selge deg en billig selfie-stick, eller kanskje en helt ekte håndflettet kurv? Alle byer blir dratt i én retning av fortiden og en annen av nåtiden, men ingen steder er kontrastene og sameksistensen tydeligere enn her.

Det finnes bare én by.

Vigdis Evang (f. 1994) er administrerende leder i Filologen og tar en mastergrad i europeisk kultur ved Universitetet i Oslo.

Teksten er publisert i Filologen #1/2-17 BYEN.

Foto: Walkerssk/pixabay.com