Maskinen kan ses som en forlengelse av mennesket, i og med at det er vi som designer, produserer deler til, og setter maskinen sammen. Det maskinelle gir assosiasjoner til tungt, industrielt arbeid, men inkluderer også det finstilte urverket som tikker og går der nede på håndleddet. Maskiner utfører arbeid som vi ikke er i stand til å gjøre selv, blant annet grunnet våre kroppslige begrensninger. Samtidig som den teknologiske utviklingen raser fremover, frykter vi at maskinene skal ta over verden, at vi skal skape noe som er mektigere enn oss, som ender opp med å styre over oss slik vi styrer over dyrene.
Transhumanismens ønske om å forbedre mennesket ved hjelp av teknologi, fører til et krysningspunkt mellom menneske og maskin, hvor grensen mellom det mekaniske og det organiske blir mer og mer utydelig. Kunstig intelligens starter derimot i den andre retningen, med menneskeliggjøringen av maskiner – et sentralt tema i filmer som Ex Machina og Her. Noen mener at uansett hvor langt kunstig intelligens kommer, vil maskiner alltid være kalde. Hva ligger i denne varmen som mennesker, og ikke maskiner, besitter? Dersom roboten er programmert til å uttrykke følelser, inkludert de mer komplekse som sjalusi og empati, i hvor stor grad er det slik at roboten faktisk føler dem? Er det nødt til å finnes en bevissthet som opplever følelsen, eller kan følelser reduseres til kjemiske koblinger i hjernen? Er det mulig å skape kunstig bevissthet?
Vi tar imot bildeserier, dikt, dramatikk, essay, fotografier, illustrasjoner, kortprosa, malerier, noveller, romanutdrag, hybrider og alt imellom.
Send bidrag til filologen@filologen innen 24. januar
Foto av Luis Asín